Hvem vil du være?
I går leste jeg en veldig inspirerende kommentar på Si:D i Aftenposten skrevet av en flott jente fra Hønefoss, Kristine Banggren. Hun sa: «Norge trenger flere jenter som tar ansvar og representerer noe annet enn kløft, rumpe, restylane og falske øyevipper», og skrev videre at man i stedet for å klage på andre som viser frem usunne verdier, kan hver en av oss heller vise en bedre vei.
Jeg vet selv at jeg er et forbilde for mange jenter og jeg har følt et ansvar for å stå frem med sunne verdier, og det har jeg følt på helt siden jeg var 13 år gammel. Det er i tenårene man utvikler seg mest. Man er sårbar, har ikke helt funnet sin plass i verden, verden kan rase sammen én dag og være i skyene neste dag. Det er en periode hvor man kan feile og prøve seg fram før man til slutt finner ut av hva slags person man har lyst til å være.
I disse sårbare ungdomsårene har jeg blitt fortalt så mange ganger av alle andre hva jeg har gjort feil, hvordan jeg bør se ut og hva jeg skal skrive om, at jeg har slitt veldig med å finne min plass i alt dette her. Jeg har blitt definert som moteblogger, sminkeblogger, matblogger og kjendisblogger, noe som gjør at jeg selv faktisk er usikker på hva bloggen min skal handle om. Jeg har aldri hatt tid til å bygge opp egen selvtillit, fått tid til å trives med meg selv, for jeg og min kropp har hele tiden vært åpen til diskusjon for alle som vil det. Men det er først det siste året at jeg har klart å se dette utenfra. For jeg har hele tiden tenkt at det er meg det er noe galt med. At min dårlige selvtillit kun er et resultat av mitt eget hode, altså er både hode og kropp i fullstendig forvirring om hva som er rett og galt. Så leser jeg kommentaren til Kristine «En kropp er noe man er blitt gitt. Man skal derfor være svært forsiktig med å kommentere andres kropper». Det er et fokus jeg fullstendig hadde glemt. Vi er tross alt født ulike – ulik hoftebredde, forskjellig størrelse på puppene, fettet legger seg der det selv ønsker, og i stedet for å erkjenne at vi alle er unike, prøver vi å skulpturere oss til en armé av syltynne muskelbundter. For jeg hadde plutselig fått for meg at «alle» kropper ser så like ut – «alle» har mellomrom mellom lårene, magemuskler, syltynne armer, og på toppen av dette har de store pupper og stor rumpe. På sosiale medier er det lettere å finne sånne jenter:
For jeg skal være ærlig; til tross for at jeg er toppblogger, så ser ikke jeg sånn ut. Ikke i nærheten engang. Og det som er vondest for meg å innrømme, er at jeg sliter med å akseptere min egen kropp – rett og slett fordi jeg ikke føler det er akseptabelt å ikke være syltynn når man er «småkjendis». Standarden på hvordan toppbloggere ser ut er såppas høy at jeg ikke føler jeg kan vise meg selv lengre – for jeg er redd for at dersom jeg får én stygg kommentar til, så knekker jeg sammen.
Jeg har følt på et ansvar for å være et best mulig forbilde for alle, noe som har gjort meg til en perfeksjonist. Jeg vil være noen man ser opp til på treningsfronten, på motefronten, på skolefronten, på bloggfronten, på venninnefronten, på kjærestefronten – jeg vil så inderlig være et best mulig forbilde på alle måter. Men nå er jeg nødt til å godta at det perfekte forbildet faktisk ikke er perfekt – for vi er alle mennesker, og perfekt er det ingen som er. Man kan ikke være et forbilde for alle – men man kan prøve å være best mulig menneske mot seg selv og andre. For som Kristine skriver:
«Først og fremst trenger vi gode forbilder. Det starter med oss selv! Irriterer du deg over kroppspress på sosiale medier, så vær så snill – ikke klag! Hold heller munnen din lukket, og vis en bedre vei»
Og veien dit tror jeg først og fremst starter med aksept – å erkjenne hvordan man ser ut, akseptere hvem man er og deretter kan man klare å stå oppreist og vise hvor flott man er. Men det krever enorm selvtillit og styrke – og det er akkurat det jeg ønsker å vise.
Nå skal dere få se et køddebilde jeg aldri hadde guts til å legge ut; men nå som jeg allerede har utlevert meg selv i så stor grad, så kan jeg vel kjøre på videre. For hvis noen må starte med å legge ut ekte bilder av den bitre sannheten, kan jeg gjerne starte.
Å endre egen tankegang er et vanskelig prosjekt. Tro meg, jeg har prøvd det mange ganger. Men jeg tror det hjelper å være flere sammen om samme sak. At flere er lei av knokler, silikonpupper og falske lepper. Jeg vet i hvert fall at jeg er drittlei av kroppspresset, jeg holder faktisk ikke ut lengre.
«Vi trenger jenter av ekte vare, og som representerer ekthet! Jenter som er visjonære, har gode verdier og som kan være lys for andre jenter i en verden full av krav som blir satt fra sponsede bloggere»
Jeg vet at jeg sikkert faller under kategorien «sponsede bloggere», men det er ikke der jeg egentlig ønsker å være. Jeg vil ikke la standarden på norske toppbloggere være lav fettprosent, restylane og store pupper – jeg vil at standarden skal være ekte jenter som står frem som ledere. Jenter som står oppreist – og jeg vil gjerne være en av dem.
Takk for at du inspirerte meg til å skrive dette, Kristine – så håper jeg at jeg kanskje kan inspirere videre!
The post Hvem vil du være? appeared first on Voe.
