Moi-même

Babybilder av mamma og meg. Foto: Henrik Dahle Jeg heter Ida, men har de siste tre åra som regel gått under navnet “P’tit lapin” som betyr lille kanin. Jeg har for øyeblikket beina plassert på bordet og macen på fanget, mens jeg venter på at hundebeinet skal våkne til, tror kanskje han er syk. Hååå, liker å kalle ham hundebeinet altså. Forøvrig virker det som om magefølelsen min har mye å si i dag. Bråker som et uvær. Jeg er flink til å ikke bite negler — de er lange og fine for tida. Synd jeg ikke klarte det målet. Jeg liker ikke typiske kvinnemagasiner. Jeg er så lei at jeg kunne like gjerne hatt spysjuka akkurat nå! Jeg er dårlig på å være alene over lengre tid. Men hei, jeg er introvert og trenger alenetida mi. Ikke misforstå. Jeg leser Gone Girl av Gillian Flynn, en thriller på engelsk jeg ikke helt har fått taket på enda. Jeg liker når jeg har hele våren og sommeren foran meg. Lopper i blodet over alt som er fint og varmt og nytt. Året burde starte på våren, syns jeg. Jeg synger hele tida. Det vil si, jeg nynner. Er så flink til å nynne. Jeg elsker kreativitet og hva den gjør med humøret. Jeg foretrekker å lese en lengre artikkel om hva NATO driver med enn en eneste minMote-sak til. Jeg liker å utfordre egne grenser, alt som er actionfylt! Jeg er avhengig av internett. Jeg har på meg t-skjorte, haremsbukser og røde tøfler fra Husfliden. Sykt classy med andre ord. Jeg drikker baljer med te og rødvin. Dette vet dere jo. Jeg hører på Sundae in Paris og Oh Chérie på Spotify. Jeg blir sint på mennesket som skapning på jord, for all den krig, sult, nød, terror og urettferdighet det har skapt og skaper hver dag. Føkkings skjerp dere! Jeg er redd for at kreft skal slå rot i omgangskretsen. Jeg ønsker jeg hadde et hoppeslott i hagen, en badedam bak huset og sol året rundt. Jeg er flaut dårlig på å forklare ting, muntlig hvertfall. Jeg er oppvokst i verdens navle, altså verken på Gjøvik eller Hamar. Liste funnet hos Jennifer.