Hjemme.

Jeg kunne ikke flytte til Oslo uten et “siste” besøk på det stedet som gir meg den følelsen som jeg tror folk snakker om når de sier “åh, endelig hjemme.” Reinøya altså, for et sted, som da er stedet Mamma ble født, vokste opp, og som jeg gjennom hele livet mitt har besøkt mang en gang. Før(typ, da jeg var lita) var det mormor og morfar vi var hos mest, nå(de siste 13 årene) er det tante og onkel, men jeg besøkte mormor og morfar også, på kirkegården.

Det var den fine avvekslingen det alltid har vært. Fra det lille storbylivet i Tromsø, fra familien jeg omgås hver dag, fra venner, fra flytteangst, fra hjertesmerte og fra meg selv. Det var så fint. Så utrolig fint. Jeg drakk rødvin, hørte på vannet og så tante og onkel gå i sin vanlige koreografi, ting som på et vis roer meg ned å stopper de kaotiske tankene, å da lar meg tenke dypere. Åh, jeg er så glad for at jeg rakk å dra dit en tur, før den mellomstore storbyen sto for tur.

- Bianca Emilia
nå er jeg i Oslo, men før nåtiden skrives mer om har jeg en historie eller to som nesten egentlig er som et eventyr, for godt til å være sant og for vondt til at det egentlig bør føles som skal fortelles. Men alt til sin tid…