H*N

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal formulere dette innlegget.
Hva jeg vil fortelle.
Jeg har gått flere runder med følelsene mine, og prøvd å finne ut hva det er de sier, og silt ut kaoset sånn at det hele blir til ord,
men det er vanskelig.
Kanskje fordi det ikke kan beskrives med ord.
Kanskje fordi jeg ikke vil innrømme følelsene mine, for jeg vet ikke om de er gjensidige og uansett om de er det eller ei blir det hele bare vondt for vi har ikke tiden vi har ikke riktig plassering, å det er så utrolig utrolig veldig helt forferdelig vondt å tenke på at vi ikke kan leve ut dette nå. Så, det er mye mulig at det blir sånn her fordi at jeg kanskje vet at jeg ikke kommer noen vei med å føle noe. Det spiller ingen rolle. Eller, det spiller en stor rolle, men det er en rolle som ikke kan utspilles. Og, kanskje fordi jeg vet litt av hva den dette gjelder om tenker, at om to uker så er vedkommende kanskje med en annen, på en annen måte, men fortsatt, en annen.

En annen.
Og jeg blir en annen.
Et kapittel avsluttes.
Jeg avsluttes.
Og ingen av oss vet om vi blir å åpne den boken som det står D & B på noen gang igjen.

Du skjønner kanskje hva dette handler om, men jeg skal gi deg et ord til som hjelp slik at du kan la fantasien spinne, før jeg går tilbake til min lille tenkeboble og sorte notatbok hvor jeg lager krusseduller og skriver et eneste ord, gang på gang:

Han.

- Bianca Emilia
sett på et eller annet av Mew, denne feks.
Mew – The Seething Rain Weeps For You