Pusslet ferdig?

Jeg sitter alene på rommet hans,
hybelen hans,
i byen hans.
Og venter.

Han er ute å gjør viktige ting,
tar telefoner, sitter i møter,
på et sted han trives forsåvidt,
men han mangler noe,
man kan se det i øynene hans,
og han kikker så på klokken med jevne mellomrom,
mmmm. snart. – tenker han.

Det går ikke mange timene før han er tilbake igjen,
døren åpnes forsiktig,
som om han er redd for at jeg ikke skal være der.
Men jeg er der, nå.
Jeg vipper beina ut av sengen å sitter nå på kanten,
å ser på han,
som ser på meg
som smiler forsiktig
som henger fra seg frakk og hansker,
som så går rolig mot meg,
før han ikke klarer å holde seg rolig lenger,
ansiktet eksploderer i et stort glis,
ja han nærmest springer,
angriper, overfaller, omfavner, meg.

Og vi kysser,
fra forsiktig til ømt helt til sultent og ikke minst blir det lidenskapelig.
han klemmer meg som om han har vært borte fra meg en hel evighet,
som om han nå ikke mangler noe.
Som om ting har ordnet seg.

Noe som forsåvidt kanskje er sant.
Jeg tror jeg er en viktig brikke.

Å det, det er fint det.

- Bianca Emilia