Vondt i mammahjertet

Først og fremst har jeg en veldig god nyhet! Selvom vi bare har hatt Roxy i 5 dager, merker jeg allerede hvor glad jeg har blitt i henne. Rart hvor fort det går, men sånn er det jo med dyr. Hjelper nok litt på at hun er så forsiktig og rolig, og veldig ofte ser trist ut. Man kan virkelig se på hunden at hun har hatt det vanskelig og det gjør selvfølgelig vondt. Men det varmer også så utrolig mye å se fremskritt for hver dag som går. Hun viser mer og mer kjærlighet, blir tryggere og virker lykkeligere. Er det en ting jeg har blitt sikker på, så er det at hun hvertfall aldri skal tilbake til shelteret. I og med at hun var der i 1 år før hun kom hit, er det nok ganske sansynlig at hun ikke blir adoptert med det første. Jeg hadde aldri hatt hjerte til å ha henne her i over 3 mnd og så sende henne tilbake dit når vi drar. Dessuten vil jeg ha kontroll over hvem som skal ha henne. Her på Gran Canaria virker det som at mange har en ganske annerledes kultur når det gjelder hunder enn hjemme i Norge. Hundene er bundet fast ute dagen lang, over alt her. Ofte oppe på tak, med en kjetting og en skål med vann. Selvfølgelig har ikke alle hundene det sånn, men risikoen for at hun kommer til et slik hjem finnes jo, selvfølgelig.

Derfor har vi bestemt oss for å adoptere henne slik at vi har fullt ansvar og ikke lenger bare er fosterfamilie. Vi har allerede fått tilbud om et flott mulig hjem til henne her nede, hvor det også er en til hund på samme størrelse, men vi får nesten se det litt ann. Jeg vurderer også å fly henne med hjem til Norge når jeg flytter tilbake og finne et hjem til henne der. Har faktisk allerede fått mail av blogglesere som kunne tenkt seg å adoptere henne, så det å finne et hjem tviler jeg på blir noe problem. Hun er jo så fantastisk vakker, med et hjerte av gull og så utrolig lydig. Virkelig en drømmehund som fortjener verdens beste fremtid! Det jeg aller helt vil er jo selvfølgelig å ha henne selv, men vet ikke hvor lurt det hadde vært av meg. Hun er jo en ganske stor hund som selvfølgelig krever mer tid og mer plass, lenger turer osv enn hva lille Molly gjør. Jeg har jo også reist veldig mye så om jeg skulle tatt henne, måtte jeg nok gjort noen ganske store endringer i livsstilen min. Vi får se hva jeg gjør, det viktigste for meg er uansett at Roxy får det beste livet hun kan få ♥

Ellers, tilbake til overskriften! Da vi hentet Roxy på shelteret, fikk vi bedkjed om at hun hadde vetrinærtime på torsdag og skulle steriliseres. Derfor var det viktig at vi skulle møte opp der i dag kl 9 på morningen. Akkurat der og da tenkte jeg ikke så mye over det, men nå de siste dagene har jeg vært veldig usikker på akkurat det. Jeg googlet litt om sterilisering og ser at i Norge må man ha en grunn for å sterilisere tispa si. Feks ofte innbilt svangerskap eller andre grunner. Leste også at sterilisering av tisper er værre enn kastrering av hanner, fordi det er innvendig kirurgi. Tispen må i narkose og selvom det som oftest går helt fint, er det jo alltid visse risikoer. Vi prøvde å få unngått operasjonen, fordi jeg ser på det som unødvendig og synes selvfølgelig veldig synd på lille Roxy. Verken Shandie eller Molly er sterilisert og det går helt fint å passe på at ingen hann-hunder er i nærheten når de har løpetid. Siden vi nå har adoptert Roxy, håpet jeg selvfølgelig at vi kunne ta beslutningen og unngå steriliseringen. Om det hadde vært en god grunn for steriliseringen hadde jeg selvfølgelig synes det er greit, men at hun egentlig skal gå igjennom en operasjon uten grunn, bare fordi det er shelteret sin "policy", synes jeg er dumt. Men det var tydeligvis ingenting vi kunne gjøre noe med, sterilisert måtte hun bli, fordi det skal alle hundene fra dette shelteret være før de blir gitt bort. Så ja, da hadde vi ikke noe valg og måtte levere lille bebissen fra oss hos vetrinæren i dag tidlig.

Kjæresten og sjefen hans hentet henne med bil kl 17.00 og kjørte henne hjem til oss. Jeg trodde hun bare kom til å være slapp og litt groggy, så det var et litt tøft syn å se Roxy da jeg kom inn døren. Hun lå på en dyne med et pledd over seg, helt borte. Hun reagerer ikke på noen lyder, selvom det så er ytterdøren som blir smelt igjen. Det går ikke ann å få kontakt med henne, hun sover veldig dypt og skjelver litt. Gjett om det gjør vondt i mammahjertet? Synes så forferdelig synd på henne, akkurat nå virker hun jo nesten død, bortsett fra at hun puster. Fant også stingene på den lille magen hennes som har blitt skjært opp og en bandasje på armen. Uff... Jeg som er en veldig følsom person, klarte jo såvidt å holde tårene tilbake når jeg kysset henne forsiktig på kinnet. Håper virkelig hun kvikner opp utover kvelden, vondt å se henne sånn her.. ♥