Fra aktiv ammehjelper til aktiv medlem

Det å være ammehjelper er et engasjement som gleder og gir mening.
Inngangsporten er egen ammeerfaring, god eller mindre god. Med glød og iver, og ofte litt spenning, tar man i mot den første henvendelsen. Det føles godt å gi "Hjelpende ord - fra mor til mor".

Tiden går og en dag ser man at avstanden til egen ammeerfaring har blitt så stor, at det er vanskelig å sette seg inn i utfordringene til den som henvender seg til en, eller man føler for å vie tiden til andre engasjementer som har vekket ens interesse gjennom livet. Hva gjør man da? Skal man melde seg ut av Ammehjelpen? Kan man ha en nytteverdi, selv uten å være ammehjelper?

Et stort og rungene "JA" er svaret! Etter år som ammehjelper sitter en mor inne med enorm kunnskap, både om fag og organisasjon. Det ville være leit å miste slike ressurser. Vår gjesteblogger Berit forteller her om sitt valg:

"Våren 1993 bestemte jeg meg for å bli ammehjelper. Jeg hadde fått mitt andre barn sommeren 92, og allerede da jeg fikk mitt første, tenkte jeg at Ammehjelpen kunne være noe for meg.

Hva som gjorde at jeg ble så interessert i å bli ammehjelper er jeg litt usikker på.

Da min førstefødte kom på høsten 1989, var jeg helt klar på at jeg ville amme. Jeg var imidlertid litt bekymret for mine flate brystknopper, men den gangen var det stuerent å amme med skjold, så det gikk som smurt i et helt år. Gutten la på seg og var verdens blideste unge.

Han var ca 1 uke da svigermor sa: ”tenk når du kan begynne å gi ham MAT…..har du nok melk til ham forresten?”

Jeg lot meg ikke pille på nesen. Jeg hadde lest om amming, og var overbevist om at morsmelk var riktig ernæring. ”Nok melk” bekymret meg heller aldri.

Jeg har drevet med dyr i hele mitt liv, og vi tenkte da aldri på om hesten, hunden eller katten hadde nok melk til avkommet sitt?

Mitt andre barn var heldigvis ikke mitt første, for han skrek som en stukken gris fra han var født. I ettertid tror jeg det skyldtes trange øreganger, men jeg ammet og ammet, og var urokkelig på at det ikke skulle gies noe annet, selv om presset ble stort i heimen etter hvert.

Det gikk veldig bra med ham også….

Ammehjelper ville jeg bli, og etter å ha besvart en oppgave, som jeg bestod med ganske bra glans, var jeg klar for å ta imot telefoner fra bekymrede mødre.

Det var som om hjertebanken slo bena under meg første gangen jeg skulle svare på en henvendelse. Men siden gikk det lettere. Jeg pratet med mange forskjellige mødre, og jeg vet at jeg har hjulpet mange. Jeg visste at jeg hadde kunnskap om amming, og stod jeg fast, kunne jeg spørre noen andre i min gruppe.

For samtidig kom jeg inn i et fantastisk kvinnenettverk. Ammehjelpen i Ålesund var mange som stod på for saken; det er vi fremdeles.

Jeg lærte å diskutere, være uenig eller enig, jeg fikk dra på utallige landstreff rundt omkring i Norge. Etter hvert har jeg vært med på å arrangere to landtreff med Generalforsamling, og jobber nå med den tredje.

Etter noen år i Ammehjelpen ble jeg spurt om å sitte i Sentralstyret. Det var en spennende utfordring som jeg takket ja til. Jeg ble kjent med nye engasjerte kvinner, og lærte mye om organisasjonsarbeid. Jeg lærte meg å sende mail og faks. Jeg snakket til en stor forsamling.

Åra gikk, og guttene mine ble større og større…..

Jeg fikk mange forbausede blikk da jeg fortalte folk

at jeg fortsatt var ammehjelper.. ”Er du gravid igjen??” var et standard spørsmål.

Men nei, det hadde jeg ingen planer om. Jeg synes det var fint å kunne hjelpe andre kvinner, fint å kunne være med å formidle morsmelkens fortreffelighet.

Ikke minst var det lærerikt og hyggelig å treffe mine med-ammehjelpere månedlig.

Men så begynte ting å forandre seg. Jeg husket ikke lenger helt hvordan det var å være småbarnsmor.

Jeg klarte ikke lenger å sette meg inn i situasjonen til mødrene som ringte .

Jeg svarte på telefoner, men ønsket at mødrene hadde ringt til noen andre. . etter hvert kunne ammehjelpere svare på mail fra mødre, og da valgte jeg bare å gjøre det.

Men så var det stopp. Jeg hadde ikke lenger noe lyst til å svare mødre verken på mail eller telefon.

Hva nå? Skulle jeg bare slutte?

Skulle jeg ikke få diskutere mer, holde meg oppdatert om siste nytt på ammefronten?

Noe jeg fortsatt synes er svært interessant. Det handler om ernæring, og barn og mødres helse.

Jeg valgte å skifte medlemskap fra ”ammehjelper” til ”aktiv medlem”. Dette hadde jeg selv vært med på å vedta da jeg satt i Sentralstyret; at det skulle gå an å gradere medlemskapet.

Jeg er leder av Ammehjelpen på Sunnmøre.

Jeg leder møter, delegerer ansvar, diskuterer og har det sosialt sammen med andre kvinner.

Amming og ammehjelp – ”hjelpende ord -fra mor til mor” vil alltid stå mitt hjerte nær.

Jeg er glad og takknemlig for at Ammehelpen er en organisasjon som tar vare på sine medlemmer, uansett medlemsstatus".