Det er november

I vår trodde jeg at alt som hadde med sykdom å gjøre endelig var et tilbakelagt kapittel i mitt liv. Skadefri over lang tid, symptomfri. Jeg fortalte behandleren min at jeg følte meg som en annen person. Som meg – bare uten borderline og alt som hører med. Jeg tenkte at jeg ikke lenger oppfylte diagnosekriteriene. Samtaler med behandler ble drastisk trappet ned. Jeg ønsket å slutte på én av to medisiner, og planen var å trappe ned fra oktover av. Jeg hadde det så bra – lenge!

I slutten av juni begynte det å gå nedover. Veldig fort nedover. Og sammen med tristheten, tomheten, sinnet og forvirringen, kom den velkjente, grunnleggende og tilbakevendende følelsen av å ikke høre til. Følelsen av å være utenfor, alene, ubrukelig og verdiløs. Da velger jeg ofte å være utenfor på mine egne premisser. Trekker meg tilbake og «melder meg ut» av verden jeg uansett ikke er ment å være en del av, og vender alt det vonde innover. Men det var tross alt sommer og ferietid, tenkte jeg, og klamret meg til håpet og troen på at alt ville gå seg til når det ble hverdag og trygge rutiner igjen. Ja, til høsten ville det bli bra igjen.

Det er november. Jeg trappet aldri ned på medisiner, for ting gikk ikke etter planen. Jeg har vært innlagt, både på somatisk og psykiatrisk etter å ha satt livet mitt i fare. Etter halvannet år som skadefri ble det nye sting i huden. Og det syke og forvrengte med det hele, er at det føltes riktig. Uendelig smertefullt og ensomt, men riktig. Her hører jeg til, liksom? Her har jeg alltid hørt til og vil alltid høre til? Nede i dritten, på planeten min, i glasskapselen min, med sting og blod og ledninger? Nei. Jeg må ikke la meg lure.

Den fine, gode, stabile verden – og den sykdomspregede verden. Det er mellom disse to det er verst å være. Det er der jeg befinner meg, og det er der jeg stort sett har befunnet meg hele sommeren og høsten. Drakampen imellom. Mitt oppriktige ønske om og forsøk på å være i den gode verden med de gode menneskene og de riktige avgjørelsene og de fine opplevelsene – kontra sykdomshelvete. Det er så mye lettere å bare gi seg over og la dritten herje fritt, enn å kjempe i mot og stå imellom, slik jeg gjør nå. Heldigvis gjør jeg det, men det føles uutholdelig, og jeg lurer på hvor lenge jeg klarer og liksom skal stå her.

Vi skal snu dette, sier behandleren min. Avdelingen står klar med åpne armer, og jeg har mine nærmeste. Dette skal gå bra. Det må gå bra.