En fantastisk (heste)uke
Forrige uke var helt fantastisk. Rideskolen tar «ferie» i nesten to måneder, og store deler av tiden er det rideleirer for barn, noe som betyr at jeg verken får ridd noe særlig eller hjulpet til i stallen slik jeg vanligvis pleier. Derfor gikk jeg litt bananas forrige uke for å få mest mulig ut av den siste tiden. Jeg hadde fem ridetimer, to av dem privattimer, jeg var i stallen totalt 10-12 timer hvor jeg hentet inn hester fra beite, slapp andre ut, fôret frokost og middag til de som sto inne, møkket bokser osv. Jeg red barbakk på forskjellige hester, jeg hoppet nye hindere og finpusset på blant annet sits, galopp og overganger. Dette vil jeg så veldig! Glede, utfordringer, mestring, lykke! ♥
Red barbak på både hest og ponni, helt klart mest komfortabelt på ponni, og så utrolig morsomt! Her med ponnien Classic, fin fyr :) Ikke lett å få til klare bilder med mobil og i fart.
Basic, en stor og utfordrende kar, men så god og flott!
Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om hva hest og ridning har gjort med meg, skal prøve å få gjort det en gang. Det blir kanskje et innlegg for «spesielt interesserte», men siden det tar så stor plass i livet mitt, så blir det naturlig å skrive om det. Det har tross alt endret livet mitt, vil jeg påstå. Jeg er så glad for at jeg begynte med dette for halvannet år siden, at jeg vågde å trosse (og overvinne) angst og frykt på så mange ulike områder.
Jeg har fått og får ivrig servert skrekkhistorier og advarsler fra forskjellige hesteinteresserte, både fra fremmede og bekjente, jeg er litt usikker på hensikten med det. De forteller ikke bare om forferdelige ulykker, men også om hvor dårlig hestemiljøet er, hvor mye stygt det er som foregår mellom folk og bak ryggene, om bedrevitere som krangler og kritiserer. Jeg som allerede var (er) redd mennesker i utgangspunktet har derfor vært ekstra redd hestefolk, kanskje unødig? Det er ingen god følelse å gå rundt å være redd. Jeg forventer liksom og forbereder meg på det verste, og kjenner også at jeg nesten forsvarer meg selv i forkant, for eksempel ved å si «jeg har bare ridd i litt over ett år, så jeg vet det er mye å jobbe med». Men jeg trenger ikke forsvare meg, jeg trenger ikke bevise noe for andre. Jeg er i en læringsprosess, og det viktigste er at jeg gleder meg over det jeg gjør.
Legger ved et superkort klipp fra en privattime. En serie med med ett steg (stuss), to steg og tre steg mellom hinderene, siste er 80 cm høyt. Da ridelæreren satte opp de to første hinderene forsto jeg ingenting. «Eeeh… Hva er det? Han klarer ikke hoppe så langt? Det er vel ikke plass til ham mellom der??» Haha! Joda! :) Utrolig gøy å prøve nye ting og nye høyder! Jeg var litt nervøs for hopping en periode etter jeg falt av hesten i februar, og jeg er så glad for at jeg er kommet over det. For en liten tid tilbake red jeg også på bane utendørs, det var kjempedeilig. Det ble satt opp ti hindere, inkludert en oxer, noe som var helt nytt for meg. Kanskje jeg får filma det også en gang. Glede, utfordringer, mestring, lykke ♥.
