Pels, løgn og videotape
Det er pinlig å bli avslørt. Ved engangstilfeller kan man muligens bortforklare en løgn, men ingen liker å bli lurt gang på gang. Pelsdyrnæringen har mistet all troverdighet. Nå har de ikke mer å gå på.
Informasjonssjef Guri Wormdahl forsøker å avfeie dyreplageriet som avsløres i dokumentaren Pels. Siden det er filmet med skjult kamera skal vi ikke ta det alvorlig, sier hun. Det som avdekkes av regelbrudd og dårlige holdninger er ikke representativt, sier Wormdahl, i år igjen. Jeg vil derfor minne om at bransjen ofte selv gir uttrykk for lignende holdninger og manglende kunnskap, og det uten skjult kamera.
I filmen er det en mink som er stygt skadet. Nervik spør om de skal gjøre noe med den. Neida, sier bonden, minken bryr seg ikke om det. Nervik, som har bedt avlsforeningen om å få opplæring av en seriøs oppdretter, blir altså fortalt at minken er likegyldig til om den har åpne sår på halve hodet. Utsagnet stiller i klasse med forklaringen til pelsbonden Ottar Tveit, som i fjor høst kunne berolige oss med at mink hadde det fint med avspiste bein i nettingbur, siden de jo ikke hadde behov for å reise til Syden
De fleste av oss synes det er ille nok å se aktive rovdyr innestengt i bur, selv uten sår og synlige skader. De frarøves muligheten til å få utløp for sin naturlige atferd, og det skal ikke mye empati og fornuft til for å se de etiske utfordringene ved driftsformen. Pelsbonde Knut Berg kunne imidlertid berolige oss med at rovdyrene ikke har behov for å løpe og jakte når de får maten servert i burene sine. Så lenge reven får fiskeslo har den altså verken behov for å mosjonere, streife, jakte, leke eller få utløp for annen atferd.
Pelsdyroppdretter Jan Gjesdal har fått rundt 50 offentlige pålegg i løpet av de siste ti årene, og er blitt anmeldt grunnet dyremishandling og øvrige ulovlige forhold. Likevel får han lov til å fortsette. Pelsdyravlslaget vil ikke ekskludere ham. De sier selv at de luker ut verstingene, men hvor mange sjanser skal man få? Hva får dem til å tro at pålegg nr 51 fører til endring? Og hvem er verstingene?
De omtalte bøndene er eksempler på en bransje som viser en konsekvent manglende forståelse for at dyr har kapasitet til å føle smerte eller at de har behov utover å sitte i et nettingbur. En slik deindividualisering av enkelte produksjonsdyr gjør det mulig å bevitne daglig lidelse før man går hjem for å lufte bikkja.
Jeg har deltatt i debatten lenge nok til å gjenkjenne bransjens forsøk på fornektelse eller avsporing ved konfrontasjon. Jeg har aldri fått tilsvar på saklige og faglig funderte bekymringer, men blir heller avfeid eller beskyldt for å bo innenfor Ring 3. Den samme nedvurderingen av motdebattanter så vi også nylig fra Sandra Borch, som spurte om pelsmotstanderene visste hvor biffen kom fra.
Jeg synes vi bør spørre oss selv hva slags samfunn vi vil å være en del av. Selv ønsker jeg å leve i et sivilisert samfunn hvor man behandler andre med anstendighet. Pelsdyrbransjen har mistet all troverdighet. Det er nok nå.
Marit Emilie Buseth
