Den aller første gangen..

Jeg leste et morsomt innlegg på fine Marthe Borge sin blogg om "den aller første gangen" så jeg henter inspirasjon for det, og gir dere mitt første møte med litt av hvert! Håper innlegget faller i smak ♥

Min aller første tatovering... fikk jeg da jeg var 16 år gammel, og jeg hadde utrolig nok tillatelse fra foreldrene mine. Det er "a smooth sea never made a skilled sailor" over ribbeina, og jeg følte jeg trengte den tatoveringen for å bli "fri", hva nå enn det betydde, men i mitt hode den gang da så ga det fryktelig mye mening. Og om jeg skal være ærlig, det var en utrolig lettelse med en gang jeg hadde gjort det og jeg følte meg veldig selvsikker og sterk. Jeg ble holdt mye utenfor på skolen, hadde ikke særlig mange venner og følte denne tatoveringen skulle fortelle meg noe (bare synd jeg ikke klarer å se den med mindre jeg ser i speilet da, haha). Jeg husker jeg løp rett til min daværende kjæreste etter at det var gjort og viste den stolt fram, og knipset masse masse bilder til bloggen. For meg var det en sensasjon! Jeg angrer ikke den dag idag, og kommer nok heller aldri til å gjøre det. Ikke på noen av tatoveringene jeg har forøvrig, jeg skjønner ikke hva det er å angre på.

Mitt aller første møte med dop.. Her var jeg vel også 16 år og ute på fest. La meg forklare dere en ting - jeg har alltid vært en enten eller når jeg først drikker. Jeg er enten edru, eller så er jeg på grøftefylla. Dette var sistenevnte. Det er aldri en lur plan å dra på fest når man er 16, lett påvirkelig og uten egen alkohol for da tar man som regel hva enn man får, i frykt for at den neste drinken man får påspandert kan bli den siste (wow, så tragisk..). Jeg mistet iallfall helt mål og mening, det vil si - min mening for kvelden var å sitte på verandaen og hilse på folk som kom på en usedvanlig sjarmerende måte, spy litt her og der og være oversosial. Da sto et par gutter ute på verandaen og røyket noe jeg trodde var sigaretter, så jeg bare "ååh kan jeg få et trekk?" og de bare "eh nei, tror ikke du vil det altså" og jeg bare "jooooo, come on, herregud". De sto enda på sitt og sa nei, men ettersom jeg var i det sjarmerende hjørnet tok jeg meg bare til rette og tok den såkalte sigaretten fra dem og tok et par trekk. Det var ikke en sigarett. Det var en joint. Dette fikk jeg ikke vite før et par år etter, så man kan ikke akkurat si at jeg ble noe verre enn jeg var i utgangspunktet den kvelden. Men det var uansett ubehagelig, og man må for guds skyld være forsiktig! Den dag idag kunne jeg aldri i mitt liv ha funnet på å ta meg en joint, jeg har sett alt for mange miste psyken sin, og da mener jeg ikke at de blir gale paranoide som hallisunerer og glemmer av hvem de er. Men alle som røyker alt for mye weed, blir en og samme personlighet - sløv. Der ønsker ikke jeg å være.

Min aller første festeferie... Jeg og en liten gjeng venninner dro til Alanya, Tyrkia sommeren 2013. Det er ikke til å stikke under en stol at festeferie ikke er noe for meg, så jeg booket biletten min tilbake til Harstad etter bare tre dager og var så utrolig letta når jeg landet på norsk jord igjen. Jeg kan sikkert reise bort for å feste, men da skal jeg absolutt ikke til Alanya eller noe i den duren. Paris, London, New York? Så gjerne! Men fulle tyrkere, mennesker som blir dopet ned hit og dit og ikke minst nordmenn over ALT gjør at jeg mister litt følelsen av å faktisk være i et annet land. Nå er det neppe for å drive med selvutvikling man drar på festeferie, men jeg ønsker uansett å oppleve noe nytt og i det minste vokse litt som person på enhver reise jeg tar. Men jentene koste seg da, haha!

Min første tur på strippeklubb.. Her har vi kun den første og eneste så langt, men det er ikke så alt for lenge siden! Jeg dro med en venninne og kjæresten hennes på en strippeklubb her i oslo, og jeg aner ikke hva jeg hadde sett for meg på forhånd men det er iallfall slik - en dårlig dj, jenter som åpenbart er litt småkleine når de danser og gamle menn som sitter og ser på. Jeg syntes hele greia var utrolig morsom, og ikke på en "herregud så latterlig"-type morsom, men enn fascinasjon som jeg har for slikt. Det er trist, men på samme måte litt vakkert for det er jo fine jenter som svinger seg der oppe, med fine kropper og tomhet i blikket. Vi var der på en ukedag så det var nesten ingen folk, jeg og venninna mi benyttet sjansen til å svinge oss litt på hver vår stang før vi ble kastet bort, og jeg fikk til og med et private show fra den ene stripperen. Jeg ble også spurt flere ganger mens jeg var der om hvor mye jeg skulle ha for å begynne å jobbe der, og det kom flere menn bort til meg og lurte på hvor mye jeg tok for en time. DET er ganske flaut...

Mitt aller første alkoholkjøp.. Vel, her må jeg nok fortelle om første gang noen kjøpte alkohol for meg. Jeg var 14 år og skulle på min aller første fest hos en venninne. Sommerfuglene i magen var på plass, men alkoholen? Den var det verre å få tak i. Etter mye fram og tilbake og mye forhandling og utpressing kunne til slutt en gutt på 18 år stille opp. Han kjørte til butikken, meg i baksetet sammen med en venninne, og da han løp inn på butikken la vi oss helt flat slik at ingen skulle misstenke at han muligens var med oss. Bare å se oss i bilen kunne jo vært misstenksomt, tenkte vi. De 10 minuttene han var inne på butikken føltes som en evighet, og da han enda kom ut, med 6 rusbrus til oss hver, var vi i himmelen. Nå skulle det bli kanonfylla! Vi tok sokker rundt flaskene slik at klirrene ikke skulle høres, pakket deretter et par gensere rundt og la en slagplan om hvordan vi skulle snike alt inn i huset hjemme. Det klarte jeg med MYE nerver og skjelvende hender, og fest ble det samme kveld - i det minste fram til klokken 11, da fant foreldrene mine ut hvor jeg var og hva jeg gjorde, så jeg ble kjørt hjem med en eneste gang. Påfølgende ble det mye kjeft, og en liten alvorsprat. Neste helg var jeg ute igjen.

Min første gode gjerning.. Jeg liker å tro at jeg har gjort noe fint i livet før jeg fylte 5 år, men dette er det første jeg husker. Jeg var på en av mine første turer til oslo, og det å gå ned karl johan, hånd i hånd med mine foreldre var en opplevelse i seg selv. Jeg tenkte ikke så mye på alt av kule butikker eller morsomme leker, maten på mcdonalds eller at tusenfryd var i nærheten.. jeg så kun alle tiggerne. Det var så mange av dem, og for meg var dette både uforståelig og utenkelig. Jeg ville gi penger til alle sammen, og gråt da jeg ikke fikk gitt ut hele lommeboka til alle som måtte ønske det. En mann fikk jeg riktignok gi en 100lapp, jeg løp med små steg bort til han, kastet pengene i koppen og løp bort igjen. Med tårer i øynene. Vi gikk et par meter, men jeg måtte bare snu. Jeg slapp hånden til pappa, løp så fort mine små bein kunne frakte meg tilbake til tiggeren. Jeg var helt gråtkvalt, og spurte "har du noe sted å bo?". Han sa "ja, det har jeg". Jeg vet ikke om han sa det for å lette på min samvittighet, men det må ha vært en veldig kjip situasjon for han også når en så liten jente står og gråter for han. Jeg sa noe slikt som at "det var fint, men om ikke kunne du ha vært med oss".. Barnehjerter ♥

Håper dere likte innlegget, og si gjerne ifra om dette er noe jeg skal gjøre mer av i framtiden :-)