Anne Brith

annebrith.blogg.no · Jun 27, 2018

Slik har jeg blitt frosset ut de siste årene:


Hei dere,

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle dele denne historien med dere, men det har vært vanskelig å sette ord på det. Jeg har bestemt meg for å dele dette for å få fokus på noe jeg tror mange synes er leit.

Det hele startet for min del da eldste skulle ha avslutning i 7. klasse.

Herlighet, hvor ble det av årene? 7 fantastiske år på barneskolen skulle avsluttes med en gigantisk flott avslutning.

Her hjemme hadde vi gledet oss lenge til denne store dagen.

Kvelden før avslutningen så sto jeg i butikken. Jeg skulle handle inn mat til retten jeg skulle ha med. Der møtte jeg to andre mødre. Praten gikk lett og jeg fikk spørsmål om jeg hadde øvd på dansetrinnene?

Dansetrinn?

Jeg visste ikke noe om dette. Jeg spurte hva de snakket om og de sa at det fantes en gruppe på facebook, hvor all info lå. Heldigvis fikk jeg vite om dette kvelden før, og jeg var kjempelettet. Så jeg spurte en mamma om hun kunne legge meg til.

Hva viste seg?

Jo, foreldrene på hele trinnet hadde dannet en gruppe, møttes i flere uker og øvd både på sang og dans.

Kjempegøy.

For de som var i gruppen selvsagt.

På selve avslutningen gjorde jeg så godt jeg kunne. Men da alle foreldrene strømmet til scenen for å gjøre dansen de hadde øvd på så ble jeg sittende. Jeg synes det var trist at jeg ikke var en del av dette.

Hjemme forklarte jeg bare at jeg ikke hadde hatt tid til å dra på øvelsene. Dette for å unngå og si at jeg følte meg ekskludert.

Tiden gikk og en liten jente skulle feire 7. års skolegang.

Denne gangen var jeg på hugget. Dette skulle ikke skje meg igjen. SÅ jeg var allerede etter jul obs på at jeg ville være med i «gruppene» som ble dannet. I mai fikk jeg bli med i en gruppe og så at diskusjonen gikk livlig.

Gruppen hadde blitt dannet lenge før min «masing» hadde startet og jeg følte at jeg egentlig skviset meg inn i noe jeg ikke var velkommen inn i. Men her var fokuset på en datter som skulle feire avslutning så jeg satt mine egne følelser til side.

Da diskusjonen startet rundt foreldrenes bidrag av cheeroppvisning, heiv jeg meg på og sa at jeg ville være med i gruppen.

Svaret jeg fikk var at den gruppen «dessverre var full».

Full? Jeg skjønte ingenting? Hvor hadde påmeldingen vært? Jeg ble litt overrasket og svarte at jeg ikke hadde fått noen invitasjon og at jeg hadde satt pris på om gruppen kunne utvides med 1 person, ettersom øvingen enda ikke hadde startet.

Det ble en ubehagelig diskusjon, hvor jeg ble satt på plass og fortalt at dessverre så var det ikke rom for flere i gruppen. Ergo, jeg var igjen ekskludert.

Det fant jeg meg faktisk ikke i og sa at de fikk utvide gruppen. Jeg skrev en lang post på veggen i gruppen om inkludering og om at vi må være gode forbilder for barna våre. Jeg fikk så være med i gruppen.

For å si det slik: Det var ikke så hyggelig å føle at jeg presset meg inn i en gruppe jeg følte jeg ikke var ønsket i. Men jeg gjorde det, fordi min datter drev med denne sporten og ville satt pris på at jeg var med i akkurat denne oppvisningen.

Jeg tenkte ikke noe over dette før det ble høst.

Nye klasser og nye grupper.

Høsten gikk og jeg syntes det var rart at jeg ikke var lagt til i gruppen til den nye klassen. Det gikk 4 måneder. Jeg måtte kontakte skolen. Da fikk jeg vite hva gruppen het. Jeg hadde ikke fått noe link i noe referat på mail.

Det som gjorde ekstra vondt var å se at det hadde vært innsamlinger til forskjellige ting og at jeg ikke hadde fått muligheten til å delta. Det ekstra merkelige var at faren til barna, som ikke bor her og som heller ikke har noe ansvar i den «daglige driften» av barna var medlem. Administratorene, som jeg forøvrig er «venn» med på facebook, hadde lagt til han, men ikke meg.

Jeg merket at jeg akkurat da begynte å føle på en merkelig følelse. Og jeg spurte meg selv om det kunne være tilfeldig?

Jeg beit det i meg, og beklaget i gruppen min «mangel på tilstedeværelse» og skrev i gruppen at jeg akkurat var lagt til, derfor hadde ingen fått noe penger fra meg på Vipps.

Vi er i dag noen dager forbi avslutningen på barnehageåret. Våre herlige førskolebarn skal snart inn i skolen og takket for seg. Mange fine år i en flott barnehage.

I forrige uke fikk jeg en telefon: Det er bursdag i morgen! Du husker det?

Jeg bare: Bursdag?

Eeeeh nei ikke hørt om.

Jo, det står på facebookgruppen.

Ai. Hvilken da?

Jeg sjekket mailen min, og der var ingen info fra barnehagen. Jeg fikk navnet til gruppen og søkte febrilsk på facebook. Men når gruppen er hemmelig så kommer ikke gruppen opp i søk. Du må da fysisk bli lagt til av en som er medlem.

Ergo noen må legge deg til.

Det ble da gjort, og jeg fikk se at gruppen var dannet i starten av barnehageåret, og sosiale sammenkomster var avtalt. Skiturer, grillkvelder, bursdager og annet.

Igjen stakk det i hjertet.

4 ganger på 2 år. Kan det være tilfeldig? Ikke vet jeg. Men så anonym er jeg vel ikke at ingen vet hvem jeg er?

Jeg klarte denne gangen ikke å dy meg, og sa ifra.

Det er ikke greit å danne facebookgrupper med foreldre, hvor det skal deles viktig informasjon om sosiale sammenkomster for barna våre, og ekskludere noen foreldre.

Lager du en gruppe på facebook så har du et ansvar for å FÅ ALLE MED!

Jeg forbauser meg over at av 40 mennesker i gruppen, så var det ingen som tenkte på å sjekke om alle foreldrene var med i gruppen. Her må vi bli bedre og ta ansvar. Jeg har selv laget grupper, men har alltid vært MEGET NØYE MED Å FÅ ALLE MED.

Det gjør vondt å bli ekskludert.

Jeg ble lei meg. Og tipper nok at det sitter andre som har opplevd det samme som meg der ute.

Vi har alle et sosialt ansvar når vi trer inn i grupper på facebook. Viktig informasjon bør ikke deles i slike grupper. Noen foreldre er faktisk ikke på facebook, mens andre rett og slett blir glemt.

Det er sårt å være den som igjen ikke blir med. Og dette er et ansvar alle bør ta, når de tar initiativ til å danne slike sosiale grupper.

  1. Sett gruppen på lukket, slik kan alle søke den opp. Setter du den på hemmelig, så vil ingen kunne finne den i søket på Facebook. Og kun de som er medlemmer og venn med andre kan legge venner til. Ergo du MÅ være venn med noen i gruppen for å bli lagt til.
  2. Sørg for at link til gruppe blir spredt via mail fra skolen eller barnehagen.
  3. Blir du lagt til i en gruppe, sjekk antall barn, regn kjapt på om alle er med, og be administrator sørge for å få alle med.

Jo flinkere vi er til å inkludere hverandre som voksne, jo flinkere blir barna våre også.

De kopierer jo faktisk oss

Jeg har ikke latt dette gå inn på meg. Men jeg har tatt et valg. Og det er at jeg ikke skal bo mer her på Sørumsand. I forrige uke toppet det hele seg med enda flere ting. Foreldre hadde gått aktivt inn for å sverte meg hos ledelsen på skolen til barna.

Det er ikke ok og det tar jeg fullstendig avstand fra.

Jeg er nå glad vi tar sommerferie fra alt dette og legger det bak oss til høsten!

Hasta la vista!

The post Slik har jeg blitt frosset ut de siste årene: appeared first on Anne Brith.

View original
  • Love
  • Save
    2 loves
    Forgot Password?
    Add a blog to Bloglovin’
    Enter the full blog address (e.g. https://www.fashionsquad.com)
    We're working on your request. This will take just a minute...