Etter 18 år, kom det en mail….

Jeg var bare 18 år, første gang jeg satt mine ben på Nederlandsk jord.

Fast bestemt på at kjærligheten ville overvinne alt. Jeg i Norge, han i Nederland.

Studiene mine som lå linet opp til meg, samme høst, tenkte jeg ikke på. Drømmen min ble satt til side for kjærligheten. Jeg var så forelsket.

Etter å ha avsluttet russetiden og de siste skoledagene, pakket jeg tingene og dro til Nederland.

Hjemme hos kjæresten startet et nytt liv.

Jeg gikk inn i den perioden av livet mitt med iver, glede og entusiasme. Jeg studerte, jobbet ved siden av og støttet kjæresten til å studere. Jeg følte meg så trygg på at livet med han var det riktige.

Når jeg i dag tenker tilbake på det hele, så husker jeg hvor bra vi faktisk hadde det. Forholdet var fylt med masse humor og selvironi. Vi var like glade i mennesker, likte begge å trene, jobbet iherdig og var glade i familien.

Hans mor ble min «reservemamma».

Hun klarer seg bra. Jeg husker ofte de snakket om meg, som om jeg ikke var tilstede. Men jeg hørte alt de sa. Hun har fått en god jobb, studerer og gjør det skarpt. Hun snakker flytende Nederlandsk og har integrert perfekt. I alle årene jeg bodde i Nederland kom «integreringspolitiet» innom årlig. Hvis jeg ikke snakket godt nok Nederlandsk, hadde nok «lokale» venner eller var godt nok integrert ville jeg ikke få et nytt år. Det var høye krav, følte jeg.

Etter 3 år fikk jeg forlenget oppholdstillatelsen i hele 10 år.

Det som bare skulle være et «pauseår» fra studier på NTH var plutselig blitt 3 år. Jeg tror flere var skuffet over meg for at jeg studerte reiseliv og markedsføring, på det som ble sett på som privatskoler, i stedet for å komme hjem og bli ingeniør.

Jeg valgte kjærligheten.

Jeg fulgte hjertet.

Langsomt ble hjertet mitt litt Nederlandsk.

Jeg elsket patatje oorlog, bitterballen og jonge kaas. Frikandellen begynte jeg også å spise.

Livet kunne ikke blitt bedre.

Etter 5 år sammen, fridde kjæresten, og det var duket for et heidundranes bryllup hjemme i Mosjøen.

Det ble aldri bryllup.

Jeg kom en dag litt for tidlig hjem, og fant min kjæreste sammen med min beste venninne.

Jeg har skrevet et innlegg om dette før på bloggen. Let og du skal finne. Om jeg ikke har slettet det da. Det er mange år siden.

Poenget er ikke utroskapen som hadde pågått over år. Poenget er at jeg kastet han ut, ba han dra en viss plass.

Etter det så jeg han aldri igjen.

Kun da han skulle hente tingene sine, og på et houswarmingparty en gang. Men etter den sommeren var han slettet fra mitt liv.

Jeg husker jeg synes det var vondt. I mange år etterpå. For hver gang jeg måtte fortelle om hvorfor jeg flyttet til Nederland, kom han opp som tema. Det var jo han som var den store kjærligheten. Trodde jeg.

Jeg ble aldri kvitt minnet.

Uansett hvor mye jeg ønsket, så hadde forholdet til han tatt en stor plass i min livshistorie.

Tross for at jeg kastet alle bilder, alle eiendeler og alle gaver.

Jeg trengte å komme videre.

Ettersom det ikke var facebook på den tiden så var det heller ingen av våre felles venner som søkte meg opp på sosiale medier, og kom vi aldri i situasjonen hvor hverandres profiler dukket opp som » en du kanskje kjenner».

Helt til i sommer.

En kommentar på bloggen.

Jeg ble fryktelig brydd følte jeg. Han hadde sendt meg en mail fra sin epost fra jobben.

Det sto ikke annet enn spørsmålet: Vil du ha bildene fra den gamle esken.

Jeg begynte i vår å skrive om barndommen min her på bloggen, men sluttet da jeg ikke fant bildene mine fra tiden jeg bodde på Sørumsand og i Mosjøen. Jeg lette ekstremt mye, og trodde mamma og pappa hadde esken med bilder, men forsto nå at bildene lå i den gamle esken i Nederland.

Jeg svarte: Det ønsker jeg. Tusen takk. Og la ved en adresse.

Mailen som kom etter det var lang. Mange ting, beskrivelser, tanker og skrevet med en lett humoristisk tone. Han hadde fulgt bloggen min lenge. Som om det var veldig vanskelig å finne meg på nett Han tok opp måten jeg var mamma på, måten jeg skrev på og sa indirekte hvor imponert han var over meg.

Det gikk en lang mail fra meg tilbake.

I mailen beskrev jeg hvordan hans «møte med min venninne» har ødelagt min trygghet til menn. Hvordan det å bli sviktet av sin beste venn, kjæreste og «partner in crime», ødela min evne til å stole på andre mennesker. Hvordan bildet av det jeg så da jeg kom for tidlig hjem, den vårdagen, hadde brent seg på netthinnen min og aldri hadde sluppet taket. Og hver eneste gang jeg i ettertid har tvilt på en kjæreste, så har aldri dessverre tvilen kommet tiltalte tilgode.

Jeg endte mailen med å skrive.

Jeg tilgir deg, etter disse 18 årene. Men jeg glemmer aldri.

Dette beskrive litt måten jeg er på. Jeg kan tilgi mennesker som har gjort noe vondt mot meg, jeg kan gå videre, men jeg skal aldri ha de menneskene i livet mitt på en eller annen måte.

I dag er jeg glad han tok kontakt. Jeg fikk endelig sagt hva jeg hadde hatt på hjertet alle disse 18 årene.

Når jeg nå tenker tilbake på den tiden, klarer jeg endelig å se alt det gode de årene ga meg.

Men inn i livet mitt kommer du ikke om du har såret meg en gang. Der går min grense.

Takk for at du leste dette på en søndags morgen….

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no, eller følg min nye YouTube-kanal ❤

The post Etter 18 år, kom det en mail…. appeared first on Anne Brith.