Hvem har retten på vennene?

Jeg får ufattelig mange fine tilbakemeldinger fra dere om dagen. Jeg setter pris på hver eneste en.

Dere spør mye, men jeg har ikke så veldig mange svar å gi dere. Mange mener jeg skal holde kjeft å skrive om alt annet enn det jeg føler. Og jeg skjønner jo at noen ikke liker at jeg skriver om mine følelser. Men jeg tenker at om du ikke liker det jeg skriver, så er det jo bare å slutte og klikke seg inn her ;P

Jeg har alltid delt mine tanker rundt det jeg opplever. Hvor sårt det enn er. Jeg deler mine oppturer, som er mange, men også mine nedturer.

Det er mange tanker som kommer opp i hodet når man har brutt med den man elsker mest. Ikke bare er det alle festlighetene som er planlagt i lang tid fremover. Men også julen. Vi hadde jo klare ideer om hvordan den skulle være. I lang tid fremover vil det alltid mangle en. Det er et tap, en sorg, og i hodet mitt en slags traume, jeg må jobbe meg gjennom.

Mange av dere har spurt: Hvordan kommer du deg videre? Det har jeg ikke noe svar på. For jeg har ikke gått videre. Ikke enda. Jeg kom meg etter 2-3 uker ut igjen. Men freser enda til alle menn som kontakter meg og vil ha meg med på middag eller kaffe. At ikke folk forstår at man faktisk trenger tid før man overhode klarer å omstille seg. Det er uforståelig for meg.

Har man elsket noen så kan man ikke date noen andre to uker etter et brudd. Det er i alle fall min mening.

I hodet mitt ser jeg jo for meg hvordan fremtiden skal bli. Det klarer jeg ikke forandre på så fort.

For meg føles det som om noen har dødd. Det høres kanskje rart ut for dere som leser dette men sånn føles det. Et stort tap, og jeg føler at hjertet mitt er revet i fillebiter.

Så kommer spørsmålet om vennene. Hvem har «retten» på dem? Jeg har jo blitt så glad i så mange av disse menneskene. Og vi har hatt så mye gøy sammen. Skal jeg miste dem også? Tanken har jo slått meg. For jeg ville ikke presse meg på. Men noen av mine beste venninner har jo også blitt gode venner med alle, så da er jo gjengen komplett infiltrert i hverandres liv, og man kommer vanskelig utenom at man faktisk må kunne være sammen, tross brudd. Mine venner og dine venner blir visket bort på en måte.

Vi er voksne mennesker.

Så da jeg bestemte meg for å dra i bursdagen i går. Som jeg synes var ekstra vanskelig, var det så godt å få klemme på alle igjen. Sist vi møtte hverandre var vi jo to, som ønsket alle velkommen. Og nå sto jeg alene.

Og få vite at jeg var velkommen til sommeren. Å planlegge båtturer og festligheter. Vite at også jeg er velkommen. Det var utrolig godt å kjenne på. Ting har vært vondt nok, om jeg ikke skulle miste alle vennene også. Men det har jeg altså ikke gjort. Og nå gleder jeg meg faktisk litt til å bake og trene med noen av disse flotte menneskene.

Å få holde rundt, gråte litt og fortelle dem at ting er vanskelig, uten at noen tar side. Det er godt.

Så selv om ting virker vanskelig dere, for jeg vet at mange av dere er i samme situasjon. Så er det aller beste bare å åpne seg opp og prate om det vanskelige.

Klemmer herfra <3

The post Hvem har retten på vennene? appeared first on Anne Brith.