Jeg passer ikke inn…

Jeg er annerledes.

Man skulle neste tro at det var innafor å være annerledes i 2018.

Dessverre er det ikke det. Hva skjer med utviklingen? Teknologien er i rakettfart på vei inn i fremtiden, mens vi mennesker står stille både fysisk, psykisk og ikke minst sosialt.

Jeg leste i dag en bok om hvor trist det faktisk ser ut om dagen. For hjernene våre er ikke kapable til å holde tritt med utviklingen mer. Noen mener til og med at mennesket eksistens er truet på grunn av dette.

La meg starte og forklare litt.

Jeg har alltid følt at jeg var annerledes. Jeg passet aldri helt inn, selv om jeg ikke ble mobbet, så var jeg alltid en de andre snakket om. Gjerne bak min rygg. Jeg lærte ganske tidlig at dette bare var noe jeg måtte akseptere. I årene som har gått har jeg lært å leve med det faktum at jeg faktisk ER annerledes.

Jeg tenker annerledes, har andre ideer og er kanskje for skarp for noen. Mange oppfatter meg som steinhard, og noen skremmes til og med av meg. Jeg tror mange er redde for meg, fordi jeg alltid har hatt evnen til å si ifra når noe var ugreit. Jeg kunne i timene reise meg opp og si høyt: Nå må klassen ta en prat for her er det mobbing på gang. Jeg var senere i livet alltid den ansatte som ga beskjed når loven ble brutt, når noen gikk for langt eller når noen andre ikke turte å si noe.

Jeg har mer enn en gang sagt ifra, gått, lukket døren og aldri sett meg tilbake.

Det har mange ganger gjort at jeg ble sett på som både «vanskelig», hard, iskald, kverulerende og at jeg aldri ga meg.

På den andre siden, så har mange oppfattet meg som hjelpsom, tøff, en god venn og en stødig kollega og en som faktisk aldri ga seg.

Når man stikker ut hodet kan man bli halshugd.

At det kunne være rart å være annerledes i 1984, det forstår jeg. Men i 2018 trodde jeg vi var kommet lengre. Vi blir informerte via facebook, via nyheter, alt av sosiale medier og åpenheten har aldri vært større enn nå. Dog henger mange fast i tankemønster det lukter 80-tallet av.

Alenemødre får ofte tyn fordi det er grupper man kan se ned på. De er lette bytter, og kjemper ofte større kamper mot det offentlige enn alle andre. Det er jævlig tøft å være alenemor. All cred til alle alenemødre der ute. Og de som er det, og kjemper en daglig kamp mot alt av følelser, sorg av å være alene, samvittighet for det som har skjedd, jeg vet at dere har det tungt til tider. Og da burde «resten av flokken» heller strekke ut en hånd i stedet for å hugge noen. Dette var et eksempel. Men det er flere. Homofile, folk fra distriktene, en som kler seg annerledes, ei som har en hobby ingen andre har, eller de som er syke, gjerne de som er usynlig syke. Som blir sett ned på og rakket ned på.

Jeg har brukt så mye tid på å tenke på hvorfor det er sånn? I 2018 liksom.

Men i dag leste jeg altså at det er fordi vi faktisk ikke vet bedre. Hjernen vår klarer ikke oppfatte alt som skjer. Vi klarer ikke holde tritt med utviklingen. Og hjernen er laget slik at det faktisk blir kaos om det skjer for mye i ens persons liv. Om man har for mye å følge med på. Og da mener jeg skjermer, nyheter osv.

Vi har ikke kommet dit i evolusjonen at hjernen håndterer alt samfunnet har å by på. Og når hjernen ikke klarer å håndtere dette, så skapes kaos.

Jeg vil med dette innlegget gi deg som selv føler at du er annerledes et håp. Håp om at det faktisk ikke er deg det er noe galt med, selv om du kanskje ofte sitter alene og tror det. En dag vil du kanskje finne en venn, eller en kjæreste, som er like «annerledes» som deg. En som også kanskje har følt på at han eller hun ikke passet inn.

Det er så mange av oss.

Når jeg ser en jente med rosa hår, tatoveringer eller en person som er helt vilt kledd. En person alle oppfatter som annerledes. Så tar jeg i dag ofte til ordet. Jeg kan gå bort til personen og fortelle han eller hun hvor kult jeg synes det er at akkurat i dag, våre veier krysset seg.

Mange som føler seg annerledes bruker mye tid på å bli usynlige. Ikke bli sett. Ikke lage for mye oppstyr. Men det er jo ikke det vi vil. Vi må se alle, gi alle oppmerksomhet. Det er så deilig å bli sett, verdsatt for den personen du er. Tross «annerledesheten»

Så i morgen, på vei til skolen eller til jobben. SE opp, og se etter alt som er unikt.

Gi det oppmerksomhet, si noe pent.

Så kanskje det i 2019 blir litt lettere å være seg selv.

God søndag kveld fine folk

The post Jeg passer ikke inn… appeared first on Anne Brith.