Kommentaren som traff meg:

Er det ikke rart hvordan noen mennesker treffer en nerve i oss? Det er noe som bare rører ved deg, langt inni hjerterota.

Slik er det for meg.

Daglig.

De som kjenner meg godt, og som jeg har i min indre krets, sier det ofte. Du styres av følelser du, Anne Brith. Hjertet ditt er utenpå, og det vises.

Hvorfor er det slik at noen rører ved oss, mens andre ikke gjør det?

Jeg styrer alt i min business med magefølelsen jeg. Står jeg og ser meg i speilet og føler tvil, så sier jeg alltid nei. Men sitter jeg i et møte og føler at noe er riktig, så sier jeg alltid ja, der og da. Jeg følger ingen regler for hvordan ting skal være. Jeg kan tydelig si til en samarbeidspartner, allerede i et første møte at jeg har lyst å samarbeide med dem.

Å gi uttrykk for dette tror jeg er utelukkende positivt.

I hverdagen kommuniserer jeg med flere hundre av dere daglig. Jeg tror jeg svarte på 300 kommentarer i går, bare på Instagram. Jeg liker å høre hva dere tenker.

Dog prøver jeg å styre unna alt negativt snakk. Jeg blir fysisk dårlig av det.Kjenner jeg negative vibber fra noen så blokkeres de. Er de ufine i praten og spydige, vil jeg ikke ha dem i mine kommentarfelt. Jeg orker ikke negativ energi. Når noen forteller meg på snapchat at jeg må inn og lese om meg selv på steder der folk sprer usannheter om meg, så går jeg aldri inn på det. Jeg har også en personlig assistent som luker ut alt av negativitet på bloggen før jeg logger på. Jeg ser altså ikke de verste kommentarene.

Hun tar skjermbilder av det verste og har en egen mappe til dette.

Vi mennesker er laget slik at om vi får 100 flotte kommentarer, og 1 stygg, så er det den stygge som treffer oss.

Jeg er også slik.

Så da teamet mitt og jeg hadde møte sist uke begynte vi å analysere antallet negative tilbakemeldinger. Min PA regnet på antallet, fra den siste uken, så ganget vi det med 10. Det er nemlig sånn at om en spør etter noe, så er det ofte 10 som lurer på det samme.

Vi doblet antallet vi kom frem til og kalte det «worst case».

Jeg tenkte for meg selv. Ok, la oss si at det er 500 mennesker der ute som ikke liker meg, og som gjør alt de kan for å gjøre livet mitt surt. La oss si det er 1000. For å ta i.

Dette er mennesker som bruker av hverdagen sin for å såre meg, trykke meg ned og som skriver anonymt mye negativt om meg.

Så tok vi frem tallene på de som følger meg og kommenterer positivt.

Kanskje du er en av dem?

Sist uke har jeg hatt over 500.000 forskjellige mennesker som har fulgt meg på snapchat. Bare på mandag og tirsdag var tallet samlet 280.000. Jeg har 55.000 fantastiske følgere på Instagram og 74.000 følgere på Facebook.

Vi som blogger og har kontoer på flere sosiale medier, kan koble disse opp mot programmer. Da får vi en statistikk på summen av antall følgere på alle kanaler. Min Instagram, Facebook og blogg er koblet sammen der, og tallene viser akkurat nå ca 205.000

Vi gikk ut ifra at mange på snap var de samme og at vi faktisk ikke kunne regne tallet følgere totalt høyere enn 280.000 i uka.

1000 stykker som er negative, mot 280.000 som heier, liker, deler og følger.

Det er 0,4 %

Enda sitter vi og tenker på det stygge som ble sagt.

Er ikke det helt vilt?

Hva med de andre 99,6%?

Jeg fikk en melding på Instagram som startet med: Faen, jævla fitte bitch, du er! For å si det sånn, jeg åpnet ikke den. Jeg blokkerte brukeren. Og personen blir sikkert fryktelig sur. Snakker meg sikkert ned til alle sine venner. Men vi kan ikke bli likt av alle.

Hvis jeg skal ta alt inn over meg, så kan jeg ikke gjøre annet. Også om jeg skal kommentere alt alle de 1000 folka skriver om meg. Det nytter ikke. da ville jeg fylt min hverdag med negativitet og hets. Det vil jeg ikke. Så når jeg møter folk som snakker til meg på en urettferdig måte, så ringer jeg dem. Personer som gjør ulovlige ting, blir anmeldt. Det er det politiet skal ta seg av. Saker blir mulig henlagt, men da har jeg i alle fall gjort mitt.

Jeg liker ikke å bruke tiden min på negative ting, men jeg tar gjerne en prat med mennesker som ønsker kommentarer på saker. Da møter jeg dem gjerne face to face. Eller vi kan ta en telefon, og snakke sammen. De fleste ønsker ikke dette. Og det respekterer jeg. Men å diskutere med anonyme mennesker på nett, det gjør jeg ikke. For alt jeg vet er det en person som kjenner meg som sitter bak spakene.

Jeg har levd et liv hvor jeg ofte har stått i stormer. Jeg er ikke redd for å si ifra. Jeg har vært tillitsvalgt, tatt kamper mot sjefer, gått til rettsak mot mennesker jeg mener har begått feil og vunnet frem, og jeg har ikke vært usynlig i prosesser hvor jeg mener folk blir urettferdig behandlet. Betyr det at jeg har uvenner rundt omkring? Mulig, det er aldri gøy å tape en rettsak.

Så å diskutere med folk som snakker meg ned og som jeg ikke vet hvem er, vil jeg aldri gjøre.

Konstruktive diskusjoner anonymt er velkommen.

La oss si jeg hadde hatt en uke igjen å leve. Burde jeg ikke da brukt uken på det som gir meg energi? Og det jeg gledes av. De jeg elsker og de som elsker meg. Lev din dag som om den er din siste, sier noen.

Jeg kunne skrevet en blogg om hvor forferdelig liv jeg har. Hvor ille det er at jeg er alene, og hvor tøffe dagene er. Jeg kunne brukt tiden min til å skrive om alle problemene mine og alle ting jeg har vært med på som gikk til helvete. Jeg kunne skrevet om sykdom, død og fordervelse, og hvor svak jeg faktisk noen gang føler meg. Jeg kunne jo ifølge mange fortalt sannheten.

Men jeg er ikke skapt sånn.

Jeg er skapt slik at når jeg møter en person så ser jeg muligheter. Jeg ser kun positive ting i meg selv og de rundt meg. Jeg klarer ikke fokusere på alle feilene jeg har daglig. De er der, bevares.

Men jeg snakker aldri om dem.

Jeg ser kun det gode. Da skryter jeg for mye, sier mange.

Javel, så gjør jeg det da.

Gjør det du må. Om det er å dra meg ned, så gjør det om det føler deg bedre.

Jeg blir ikke med på det.

Jeg har et ekspresstog jeg må hoppe på. Det kjører med superhøy hastighet på det som kalles: Veien til suksess.

Du kan hate meg for det.

Men det kan jeg ikke ta inn over meg.

Jeg velger å ta med meg de andre 99% på ferden!

Ha en nydelig dag!

The post Kommentaren som traff meg: appeared first on Anne Brith.