Når det stormer som verst, lærer du mest!

I natt ringte telefonen. Klokka var rett før tolv. Det var Mia Landsem.

Hun oppfordret meg til å ta kontakt med Adina, som står bak den anonyme bloggen om toppbloggere.

Det gjorde jeg.

Vi snakket på chat i nesten 3 timer.

Jeg la meg rett over 3.00

Jeg fortalte henne alt. Alt om min historie. Hvordan jeg endte opp på krisesenter. At jeg fikk en øks kastet mot meg, og jeg fremdeles den dag i dag ikke klarer å tro det skjedde. At jeg ble stengt inne på bursdagene mine. Volden, blåflekkene og rettsaken. Som alle tror jeg lyver om. Ting jeg har prøvd å skjule. For å beskytte de jeg elsker mest.

Jeg fortalte henne om de i mitt nærmiljø som kontakter skolen der jeg har barn, folk som melder meg til barnevernet og mennesker som sender mail til til idrettslagene til barna mine. Jeg har fortalt om truslene vi har fått i det siste. Om hvorfor jeg gjorde det slutt med Erik og jeg fortalte hvorfor jeg mener jeg blir trakassert. Jeg fortalte om at jeg blir oppringt av anonyme, og at mine samarbeidspartnere blir ringt opp. At folk melder seg inn i mine grupper på facebook kun for å spre negativitet, og å ødelegge for meg.

Jeg har blitt anklaget for å bryte markedsføringsloven, og mange andre lover. Uten å ha tilsvarsrett blir jeg beskyldt og dømt. Som om alt blir en sannhet, fordi noen mener at jeg lyver. Hver dag lever jeg med beskyldninger om at jeg lyver. Hver eneste dag er alt jeg sier løgn.

På søndag ville jeg støttet Sven i hans skoleoppgave. Han skulle skrive om Scientologi. Og jeg mente han burde lese en bok før han uttalte seg. SÅ jeg snappet boken med spørsmål om noen hadde lest den. Jeg tenkte ikke over at jeg måtte forklare meg. Sannheten er nå blitt at møtet jeg var på på søndag, som vil forandre livet mitt og barnas er at jeg har meldt meg inni Scientologi kirken. Folk antar. Mener og synser. Alt jeg ville var å støtte Sven. Men nå sier Adina at Jodel er full av diskusjon rundt dette. Beklager jeg har ikke Jodel, så jeg får det ikke med meg.

Møtet jeg hadde på søndag, som mange trodde var i Scientologi kirken var om baking. Hele 2019 skal dreie seg om baking. Det er jo det dere ønsker. Men nå vet jeg ikke mer.

Hva med å spørre meg?

Før man sprer usanne rykter.

3 timer pratet jeg med Adina. Jeg gråt hele tiden.

Jeg har sagt så mange ganger at jeg har gjort feil. SÅ mange ganger bedt om unnskyldning. Men det nytter ikke.

Men jeg er oppriktig lei meg.

Når man får de samme spørsmålene gang etter gang. 100 x i uken. Og ingen bryr seg mer om hva du svarer, så gir man litt opp. Så går man på person. Ja, som de fleste andre her i verden har jeg driti på draget mange ganger, men gir det folk rett til å si at ansiktet mitt ser ut som et rumpehull? Ytringsfrihet kalles det. Så ler man. Må si hun har forandret seg gitt.

Folk gjemmer seg bak ytringsfriheten, men hvordan skal vi lære at barna våre ikke skal mobbe når voksne folk slenger slik dritt ut av seg anonymt?

Å bo på krisesenter tar gnisten ut av deg. Jeg så helt jævlig ut. Det skal jeg innrømme. Men å latterliggjøre meg fordi jeg ser jævlig ut, i en periode i livet mitt hvor jeg hadde det vanskelig. Det er lavmål.

Hets og trakassering.

Hver eneste dag.

Jeg er tom.

Jeg vil alltid beskytte barna mine. Og om det betyr at jeg må slutte å blogge så gjør jeg det.

Planen var å skrive enda mer om baking. Jeg har allerede sagt at barna ikke skal være en del av bloggen. Men det er ikke nok? For ifølge så mange så kan jeg ikke mer velge hva jeg skal skrive om. Dere bestemmer.

I dag fik jeg en ny trussel: Vi gir oss aldri før alle samarbeid er avsluttet eller du legger opp bloggingen.

Jeg spør meg selv hvor langt dette skal gå? Når er det nok? Denne trusselen skal jeg ha hengende over meg hver eneste dag. Helt til jeg legger opp bloggingen.

Jeg prøvde å ta telefonen og snakke med noen som hadde hetset meg. Men det var en dårlig ide. Jeg beklager også det.

Jeg vet ikke mer hva jeg skal beklage.

Beklager for at jeg blogger.

Beklage for at jeg ønsker å være den beste mammaen jeg kan og prøver å tjene penger nok til å kjøpe meg et hus.

Beklager for at jeg ville vite hvem som ringer mine samarbeidspartnere og ødelegger mitt livsverk.

Beklager for at jeg anmeldte de som hetset meg.

Du må beklage Anne Brith, sies det.

Så herved: Jeg beklager.

Jeg mener det virkelig. Selv om du helt sikkert ikke tror det.

Takk for meg.

Helt til slutt vil jeg sende en stor takk til alle dere som har heiet på meg i alle disse årene. Alle gode meldinger, alle gode ord, alle fine bakestunder. Dere betyr mye for meg. Tro meg. 1000 vis av gode og positive kommentarer i løpet av mange, mange, flotte år. Men det betyr ikke at noen få vonde og hatefulle kommentarer ikke går inn på deg.

The post Når det stormer som verst, lærer du mest! appeared first on Anne Brith.