jentene mine
Denne uken starter skolen for mange, det samme gjelder barnehagen og nå er det ikke lenge før jeg kan si at begge jentene mine er barnehagebarn. Det er helt surrealistisk. Jeg vet ikke hva jeg føler om det i det hele tatt, det er på mange måter vondt. Nå vokser begge jentene så veldig fort. Jeg vil ikke at tiden skal gå så fort. Jeg vil bare ha Naia på brystet mitt igjen, låse den følelsen da jeg fikk henne inntil meg for første gang, da den eneste tryggheten hun fikk var varmen fra meg. Akkurat sånn vil jeg ligge igjen og igjen. Det er jo så bra at de vokser til og blir store, men jeg er altfor emosjonell til å kun tenke det. Hadde jeg hatt muligheten til å fryse tiden, ville jeg gjort det uten å nøle. I hvert fall i perioder. Når jeg tenker tilbake på alt som har hendt siden Naia kom til verden i september, så blir jeg helt svimmel. Det er så mye! Hvordan i alle dager har vi fått det til? Det er rart hvordan vi tilpasser oss nye omstendigheter etter hvert som tiden går, for på en eller annen måte så er alt mulig. Jeg er så glad for at jeg har klart å akseptere litt venting i denne perioden, jeg har satt babytiden før alt annet og det er jeg så glad for, ettersom jeg nå innser at tiden har gått altfor fort. Ikke at vi ikke vet det fra før av, men noen ganger er det altfor merkbart. Pang. 11 måneder. På et blunk. Telemark sykehus, salg av hus i Siljan – alt virker så nært, men samtidig så fjernt.
Det er mange som spør meg om amming for tiden og jeg har ikke svart på spørsmålene deres, for skal jeg være ærlig så er akkurat dette noe som har vært veldig vondt for meg. Jeg ammet nesten fullt igjen da vi var i Hellas, det var så varmt og hun ville ikke ha flaske. Vann med skje og vann fra tutekopp gikk egentlig veldig fint, men hun foretrakk ikke det. Jeg hadde som mål at hun burde ta flaske og akseptere den til da jeg skulle holde utdrikningslaget for Elise tidlig i august, ettersom det var jeg som holdt i hele dagen ville jeg være avhengig av å være alene og ikke ha med meg Naia – det ville jo ikke vært helt passende. Så da vi kom hjem fra Hellas startet vi å venne henne mer og mer til flasken, og etter noen uker synes hun den var helt ok. Etter hvert prøvde vi en hel dag uten amming, kun med flaske, for å se hvordan det gikk. Da var det plutselig gjort. Da jeg skulle amme igjen dagen etterpå, var hun ikke interessert. Totalt uinteressert. Og bare sånn, på et blunk, var det over. Det var så vondt for meg, jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg gråt så mye for det og jeg gråter faktisk når jeg skriver dette også, for jeg synes overgangen ble så brutal. Jeg ville så gjerne amme i et par måneder til, men det går jo ikke an å tvinge barnet. Jeg vet ikke hvorfor det var eller fortsatt er så sårt for meg, men jeg tror det handler om at jeg føler at babyen min plutselig ble så stor. Bare sånn over natten. Kanskje føler jeg at ikke jeg var bra nok lenger og at den veldig nære kontakten med henne ble brutt før jeg følte at det var ok. Og det er vondt. Spesielt når det var vi som ønsket at hun skulle ta flasken, jeg tenkte jo ikke at det ene ville utelukke det andre. Men slik ble det altså i vårt tilfelle ♥
Det føles litt rart å åpne seg så mye igjen. Det er lenge siden sist, men for alt jeg vet kan det være flere i samme båt som meg, som ser litt frem til å slutte med ammingen, men som synes det er forferdelig vondt når det først tar slutt. Jeg har i hvert fall vært mye lei meg for dette og – om mulig – kysset og holdt og klemt og dullet enda mer med jentene mine hver eneste ledige minutt ♥
The post jentene mine appeared first on Caroline Berg Eriksen.
