Min Muse og meg #2: Vi leker ikke Gud

Muse: Nå vet ikke jeg med deg, men jeg mener huske at vi var godt i gang på den andre historien. Eller tar jeg feil?

Meg: Neida, du har helt rett.

Muse: Såeh… hvorfor står jeg her utkledt som en engel og demon?

Meg: Fordi du inspirerer meg.

Muse: Du sier så fine ting.

Meg: Jeg vet.

Muse: Men det er fortsatt ingen forklaring på hvorfor.

Meg: Nei, det er det ikke.

Muse: …..

Meg: …..

Muse: Av og til, selv om vi er samme person, så har jeg problemer med å forstå denne frykten du har for å skrive videre på noe du elsker så høyt. Nå har du begynt på noe nytt, akkurat da du har kommet til den gode biten i den andre historien. Og nå må jeg så her og tenke djevelske tanker slik en engel bare kan, bare fordi du har fått en fiks idé om at ingen har skrevet en slik historie før. Det verste er at du kom på dette, og ikke jeg, noe det burde har vært SIDEN DET ER JOBBEN MIN.

Meg: Er du sjalu?

Muse: Jeg er såret. Vonbroten. Verklempt av alle følelsene som bobler opp i meg!

Meg: Det er bare djeveltankene dine. Fortell mer om dem, jeg trenger å vite hva jeg skal skrive. Må skape karakteren.

Muse: Du kler ikke å leke Gud.

Meg: Ingen forfatterspirer burde leke Gud, men det har ikke stanset E.L James, og det kommer ikke til å stanse meg. Hvordan tror du stemmen til Gud høres ut? Burde jeg bruke kursiv eller en spesifik font?

Muse: Djevelhalen klør i ræva.

Meg: Flink Muse.