Where do we go from here

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg nå. Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?