Å våkne av russen 05:34

Jeg våkner halv seks av at en russebil står parkert på det faste stedet. Hele leiligheten min er pakket ned i esker, noe rot er igjen, noen klær er ikke bretta, en del bøker er fortsatt ikke pakket ned, støvet ligger tykt over koffertene mine, i hjørnene, bak bokhyllene, kommodene. Jeg flytter om to dager. Jeg ligger våken og ser ut av vinduet, ser det lille hjørnet av sol, der strålene fra morgensola treffer bladene øverst i det treet helt til venstre, og jeg hører russen synge, «Don’t wake me up, up, up, up, up, up» synger de og ler og roper, og jeg smiler, kysser J mens han sover videre, står opp, går på badet, pakker en eske før frokost, pakker to esker etter frokost, pakker ned livet mitt i esker. Jeg flytter herfra nå.

Seks år med heisen til åttende etasje, seks år med balkongen der det såvidt er plass til meg, men der jeg har sittet mang en sommerdag og lest bok, drukket øl, strukket på de barbente beina mine, åpna døra for å kjenne etter om det regner, om det er kaldt før jeg drar ut. Så mange fester, små og store, så mange ølbokser som har stått overalt i huset mitt, så mange som har spist middag hos meg, tacotorsdag på taket og grønnsakssuppe rundt det bittelille kjøkkenbordet mitt, som det tok meg noen år å skaffe meg. Bøkene jeg har skrevet her, begge to har jeg skrevet her, mens jeg har bodd der, i Gamlebyen, i skråninga, med utsikten til trærne om sommeren og fjellet om vinteren. Med dårlig dekning inne i leiligheten, sånn at jeg har måttet gå ut på balkongen når pappa har ringt, når mamma har ringt, da T ringte, lyden av regnet mot fjellet om høsten, den tunge snøen på balkongen om vinteren, Bunnpris i underetasjen der jeg har kjøpt middagene mine, is om sommeren, øl på fredagene eller tirsdagene, å gå opp på takterrassen for å nyte sola og Oslo, å se ned på epletrærne hos Oslo Hospital når de blir hvite om våren og fulle av epler om høsten. Å gå til trikken, å løpe til trikken, å miste trikken. Alle gangene jeg har gått opp trappene til åttende fordi heisen har stått. Alle som har vært med meg i heisen. Noen bare en gang, noen mange ganger, altfor mange ganger.

I fjor feira jeg bursdagen min i knøttleiligheten min, og da møtte jeg J. Nå flytter vi sammen i en leilighet på Tøyen. Kanskje skal vi bare bo der et år, men jeg håper det året kommer til å romme like mange fine minner som knøttleiligheten min i Gamlebyen har gjort. Det blir kanskje vanskelig, men jeg har trua. Og så håper jeg det er et sted i nærheten der russebussene kan parkere sånn at jeg hører dem og kan våkne til Swedish House Mafia og Loreen neste år også. Jeg blir så glad av det. Det er helt dustete hvor glad jeg blir av det. Jeg vet at mange blir gale, og jeg forstår dem, men jeg får ikke til å bli sur. Jeg hører dem le og synge og jeg tenker å, så fine dere er. Så fine og unge. Måtte framtida deres være så lys at dere trenger solbriller. Gjør alt dere vil. Og vær snille. Med dere selv og andre. God fest!