Why take the risk

I kveld pakket jeg motvillig uniformen sammen og ned i en liten ryggsekk, med et blytungt hjerte og munnvikene ned, for da jeg var ung (hvis det er lov å si i en alder av tjuefire) kunne vi ferdes fritt med uniform på åpen gate, vi, uten å måtte føle seg som en vandrende skyteskive. Det føles så nært i tid, den tankeløse friheten, men så fjernt i virkeligheta, for den har jammen spint fort de siste åra, og nå er situasjonen i Norge kommet dit at Forsvaret anbefaler oss å ikke reise i uniform når vi ikke er i tjeneste, og den vurderinga ble riktignok gjort i november, men jeg tenker at det er en unødvendig risk å ta allikevel, virkeligheta har jo ikke blitt noe tryggere siden da, hvis vi ser mot København og Paris. Vakre verden vår, hva er det vi har gjort med deg?

I morgen er hektisk, så jeg ligger allerede og tenker at de øverste øyevippene skal få kose med de nederste; først skal jeg være militær i noen deilige timer, før jeg må hive meg rundt for å rekke et fly til Stockholm og der skal jeg bli til det nesten er natt igjen, før jeg skal tilbake til Oslo og rekke skole tidlig fredag. Rakk dere å puste? Ikke jeg heller! Men jeg håper det får meg ut av autopiloten, for den gjør meg gal her hjemme.

God natt!

Getting ready for a military day tomorrow, before I’m off to Stockholm for an afternoon trip. I’m returning back home in the evening, so that I won’t miss out on school Friday. Tomorrow is such an intense one, haha. But I’m looking forward to it, and I hope it’ll get me out of my everyday autopilot, ’cause that state of mind is driving me crazy. Good night!