Du og jeg.

Det er alltid så tomt med en eneste gang du er borte.Så fort jeg entrer leiligheten, hjemmet vårt, skylles det over meg;fraværet ditt. Du er borte, forsvunnet, forduftet.Ikke for godt heldigvis, ikke særlig lenge heller, faktisk bare et par dager,men det er lenge nok til at hjertet mitt savner deg og kroppen min lengter etter deg.Kanskje ganske teit, men jeg blir alltid litt nedfor når jeg ser at toalettmappen din er borte fra baderomshyllen og at tannbørsten din ikke hviler ved siden av min.Den gjorde jo det da jeg dro i dag morges. Det er jo der den hører hjemme, og du hører jo også hjemme her,i leiligheten i 13.etasje med utsikt over hester som løper og hele verden der ute.På andre siden av bordet, med øynene rettet mot hverandreeller i hver vår verden. Kanskje du spiller et tåpelig spill og blir superengasjert og entusiatisk og forsvinner inn i din egen boble, mens jeg leser en bok og tenker vilt og studerer deg i smug iblant og tar store, tørste slurker av et glass med vin i.Og du spør meg om jeg vil ha en øl, selv om jeg ikke liker det, og det vet du, men så tar du deg en selv i stedet og nyter den og spiller videre.Og iblant så ser jeg opp og møter blikket ditt, og øynene dine er varme og blå og smilet er skjevt og gutteaktig og gir meg kriblinger nedover ryggraden og opp igjen.Og vi står ved siden av hverandre foran speilet på badet og pusser tenner og jeg ser liten ut ved siden av deg og du ser vakker ut ved siden av meg.Og i senga holder du rundt meg hele natten og får meg til å føle meg som en dyrebar skatt eller en verdifull gjenstand som aldri må knuses eller ødelegges igjen.